Psykisk helse / Fødselsdepresjon

Hvordan går det med foreldre når livet blir snudd på hodet? Det er ikke alltid at babytiden innfrir til de forventningene man har laget seg. Det er rart å tenke at man kan forvente så mye om en situasjon man ikke vet noen ting om. Men man leser seg opp, hører andres historier, og har familie selv som også kan påvirke hva vi legger inn i de forventningene i det å få et barn.

Men er det lov å ikke kose seg med en ny baby? Eller er det forbudt? Er man annerledes? Er man en dårlig mor eller far? Er man mislykket som forelder? Min mening er at dette snakkes det for lite om. Mammaer og helt sikkert også pappaer tør ikke være helt ærlige, fordi de er redde for å bli sett ned på som en dårlig mor eller far om de tillater seg å uttrykke disse følelsene. Jeg husker veldig godt min første konsultasjon på helsestasjonen. Helt ny mor med en helt ny baby jeg ikke visste opp eller ned på. Helsesøster spurte meg om jeg koste meg hjemme med den nye babyen. Jeg satt der og tenkte at jeg absolutt ikke koste meg i det hele tatt. Jeg hadde vondt i kroppen etter en lang fødsel. Jeg hadde såre pupper fordi babyen min drakk på skeiva og jeg var kjempesliten fordi jeg ikke sov om natten lenger, men heller brukte tiden på å gråte av smerte og amme en illsint liten klump. Å helsesøster spurte om jeg koste meg. På rein refleks spyttet jeg nesten ut at dette babyopplegget var oppskrytt og at det ikke var noe å kose seg med i det heletatt. Jeg kunne kjenne på en irritasjon over at hun stilte meg et så idiotisk spørsmål. Skulle ikke hun som helsesøster vite at dette ikke var en enkel oppgave. Denne samtalen har helsesøsteren og jeg snakket om mange ganger i etterkant.

Det vi alltid kommer tilbake til var at jeg hadde turt vært så ærlig med henne. Hun hadde ikke opplevet det før og husket det derfor veldig godt i mange år etterpå. Vi snakket om at det må være mange som kan føle på noe som likner, men som ikke tør å si det av en eller annen grunn. Jeg skåret ikke noe høyt på skjemaet man fyller ut når man skal sjekke om man har en fødselsdepresjon. Men jeg hadde allikevel en opplevelse av at babytiden kunne være brutal og ikke så idyllisk, silkemyk og lyserosa som den kanskje liker og bli fremstilt som. Selv om man tillater seg å kjenne på disse følelsene og tenke disse tankene så elsker man fortsatt den lille skapningen og man ville ikke vært foruten, men man har lov til å ha en sunn tilnærming til virkeligheten man er i akkurat der og da. Og om jeg skal sette meg inn i hvordan det ville sett ut å ha en fødselsdepresjon så ville det være godt å kunne si det til noen som lytter, forstår og ikke dømmer.